Content Marketing - for Guds skyld

Jeg har vært en hedning i all min tid, og det vil jeg nok holde på. Men det lokale menighetsbladet leser jeg alltid – om ikke annet, så fordi det er et framifrå eksempel på god content marketing...

Jeg har bodd på Grefsen/Kjelsås i over 18 år, men som gammel hedning har jeg aldri deltatt på en eneste gudstjeneste. Likevel er jeg – nærmest motvillig – ganske oppdatert på hva som skjer i menigheten.

Jeg legger skylden på god innholdsmarkedsføring.

En åpning i markedet
«Den enes død, den andres brød» sies det, og i kirken har de visst peiling på både død og brød. Da Aftenposten la ned aftenutgaven for noen år siden, mistet mange i Oslo lokalavisen sin. På Grefsen sto imidlertid et godt substitutt parat til å fylle tomrommet: «Talefoten», menighetens egen publikasjon, har en dyktig redaksjon som tar for seg små og store nyheter i lokalmiljøet.

Jeg vokste opp på vestlandet, og i vår familie brukte vi sjelden menighetsbladet til annet enn å legge i bunnen av undulatburet, eller kanskje tenne i peisen med. Talefoten både vil og kan så veldig mye mer. Det var her jeg først lærte om den planlagte byfortettingen som ville snudd opp-ned på hele nedre Grefsen, og det er her jeg får vite om nye butikker eller fritidstilbud i nærområdet. Når en veistubb skal legges om eller et bygg skal rives, er vanligvis Talefoten først på ballen og forteller oss hva fremtiden vil bringe akkurat der.

Innimellom (for meg) interessant lokalnytt, finnes det notiser om kirkebasarer, gudstjenester, bytte av kateket eller invitasjoner til korkonserter, innsamlingsaksjoner eller allehånde gode formål. Jeg hopper naturligvis over det aller meste sånt, men merker likevel at hvert enkelt lille drypp påvirker mitt inntrykk av Grefsen menighet: De har sin tro, de gjør veldig mye bra i Hans navn og hus – og de bryr seg virkelig om lokalsamfunnet.

«Dette æ’kke reklame»
De har formulert en hensikt med bladet, og denne holder de seg til: «Oss imellom, vi som bor her i Grefsen menighet». Gjennom å beskrive ting som skjer i våre felles omgivelser, side om side med aktiviteter de selv foretar seg, definerer de at de har en plass som en engasjert aktør i lokalsamfunnet vårt.

Da jeg plutselig skjønte at dette rett og slett er Content Marketing, satte jeg meg ned for å analysere litt hva det er med dette menighetsbladet som virker. Her er noen ting jeg innså:

1. De tar for seg ting som angår meg. Talefoten forteller meg ting jeg ikke vet, om forhold som angår meg og mine, og de fokuserer på det vi alle har til felles.

2. De sverger til «Selvgjort og velgjort». De skaper innholdet sitt selv, og er flinke på det. Faktisk så flinke at de er en viktig kanal for det lokale næringslivet, som er ivrige annonsører.

3. De er moderne. Jeg er nok forutinntatt, men har alltid forbundet kirken med heklede grytekluter, kamferdrops og mennesker som er så gamle at de har sluttet å kjøpe grønne bananer. De er ikke akkurat moteikoner i Grefsen kirke heller, men det er lett å tro at de ikke er så ulike meg selv.

4. De har funnet riktig balanse. For mye verdslig stoff ville ivrige kirkegjengere neppe likt, men for mye åndelig stoff ville skremt vekk sånne som meg. Dette VET jeg fra det tidligere nevnte menighetsbladet hjemme på vestlandet.

5. De leverer det hjem til meg. Det kommer i postkassen min, utbåret av frivillige fra menigheten. Jeg har en lapp som i prinsippet vaksinerer meg mot uadressert reklame, men dette kunne jeg aldri tenkt meg å klage på.

6. De dytter ikke på meg noe som helst. Hverken Gud eller Jesus er (vanligvis) hovedoppslaget – selv om de gjerne figurerer i sakene innimellom. Likevel er det få formaninger om å gå i kirken, og ingen svovelprekener om bidrag eller fjern-kollekt.

Aktiv del av lokalsamfunnet
I tillegg til alt dette er det et viktig poeng som jeg tenkte å bruke til å avrunde med: De har et realistisk bilde til hva det er mulig å oppnå. Det kan kanskje andre som tenker Content Marketing også legge seg på hjertet. I mange sammenhenger kommer man ingen vei med «løp og kjøp», noen ganger handler det bare om å vise at man har noe til felles med dem man helst ønsker å komme i dialog med.

For hva legger jeg egentlig i begrepene når jeg sier at det virker? Ikke at Talefoten får meg til å gå i kirken, og i hvert fall ikke at jeg er noe nærmere å vende om til den smale sti. Men når jeg jevnlig kan både se og verdsette at kirken ønsker å være en aktiv, engasjert del av lokalsamfunnet – og det ikke nødvendigvis bare på egne premisser – tenker jeg bedre om Grefsen kirke og menneskene der.

Jeg liker faktisk menighetsbladet mitt. Og for en gammel hedning er det ikke dårlig, bare det.